Når du har blitt så tjukk at sokkene blir for trange, er det på tide å gjøre noe eller?

Hvor mye vi veier, er noe folk går rundt og tenker på. Faktisk så mye at det opptar kapasitet fra hjernene våre opptil flere ganger om dagen.

For tjukk, for tynn, for slapp, for stappa.
Jeg fant en dagbok fra da jeg var rundt 15 år. Jeg var særdeles dårlig til å skrive dagbok, så det er ikke mange sidene fra min barndoms- eller ungdomstid jeg har mulighet til å smugtitte inn i, men her fant jeg altså et utdrag.

Jeg skrev om hva jeg veide, hvor mye for mye det var, og hva jeg skulle gjøre med det. Og at jeg var forelska i to stk på en gang.

Det er trist, syns jeg. Hvor mye tid jeg har brukt på å tenke på hvor mye kroppen min veier.
Den som har båret meg frem i 42 år. Litt stiv nakke iblant, en betent blindtarm og en rotfylling har vært det mest dramatiske den har vært utsatt for.
Trodde jeg.

Det var ikke før den lå der, fullstendig tom for energi, at jeg måtte lære meg hva utbrenthet var. Hva stress er. Hva angst og depresjon er.
Men det sitter ikke i kroppen, eller? Handler jo om hodet…
Eller?

Når du blir redd, skjer det mye greier med kroppen. Den skjelver kanskje. Skvetter. Pupillene utvider seg, pulsen øker, musklene spennes og fordøyelsesaktiviteten settes på vent.

Når du blir lei deg, synker kroppen sammen (nedsatt muskelaktivitet), kroppen produserer tårer, halsen strammer seg, huden kan bli rød.

Dette er bare noen av de fysiske reaksjonene vi har på ulike emosjoner.

Mange går rundt og har masse emosjoner og følelser hele tiden.
Noen er flinke til å prate om det, forstå det og få utløp for det. Det er nok lurt. For jeg har ikke vært så flink til det. I hvert fall ikke det med forståelsen. Forståelsen om at tanker og følelser og et ønske om å ikke forholde seg så veldig til det, kan skape en indre uro i kroppen. Eller hodet.

Jeg har kanskje ikke skjønt at det at jeg har litt vanskelig for å sitte stille, eller å hvile uten å sove, kanskje kommer av at det ligger noen tanker og følelser og murrer langt inni kroppen, men som jeg ikke lar slippe ut.

Det er stress for kroppen.

Og hva gjør kroppen når den er stressa? Den går i beredskap. Sitter klar med løpeskoene på, fluktplanen i sekken og én fot allerede ute av døra.
For kroppen bryr seg ikke om hva du er stressa for. Om det er ungdommen som har skrudd av Snapmap og ikke svarer på telefonen, regningene du ikke aner hvordan du skal betale, alle oppgavene du skulle vært ferdig med i går, eller en bjørn er på vei inn døra.
Den registrerer at noe er galt. At noe krever oppmerksomhet. At du kanskje må handle. Helst NÅ.
Den får ikke hvile. Vil ikke fordøye. Skulle tatt seg ut om bjørnen kom brasende inn døra og du sitter på do? Det går jo ikke.
Nei, da er det best å sørge for at den næringa den får, skal vare lenge. Lagres til seinere. Kan ikke la kalorier gå til spille mens vi sitter og venter på bjørn!

Kanskje vi ikke skal fokusere så mye på hva kroppen veier..
Men heller jobbe for at den ikke tror det er kamp rundt hvert eneste neste hjørne, så den kan slappe av litt. Gi den den omsorgen du ville gitt den livredde ungen din. Få kroppen trygg. Så den kan hvile. Først da kan fordøyelsen prioriteres. Forbrenningen gjenopptas. Først da kan den reparere og restituere. Og sokkene blir ikke et problem.