8. mars
I fjor sommer sto jeg på stand med en av Happycamperne mine.
En god anledning til å vise frem og markedsføre businessen min.
På et tidspunkt sto jeg i prat med en mann som var trivelig og interessert. Vi pratet om hvordan varebiler, tekniske løsninger og muligheter i campervans.
Etter en stund kommer en dame bort og syns Happy-vanen er veldig fin og ønsket seg inn i samtalen. Hun står sammen med oss, ser på mannen og stiller spørsmål. Jeg svarer. Hun hører interessert på det jeg forteller før hun snur seg mot mannen og stiller nytt spørsmål. Han ser på meg og jeg svarer.
Da tredje spørsmålet kommer, igjen rettet mot mannen, kjenner jeg på behovet for å kommentere situasjonen.
«Interessant at du fortsetter å henvende deg til denne mannen med spørsmålene dine, selv om det er jeg som konsekvent svarer. Det er jeg som eier og drifter dette konseptet, mens han er en tilfeldig forbipasserende. Hvorfor henvender du deg konsekvent til han?»
Damen blir kanskje litt overrasket, litt usikker og roter litt i responsen. Vil nok forsøke å glatte litt over, og roser meg for fin bil og bra opplegg, før hun trekker seg ut.
Alt er hyggelig og muntert, og ikke en stor greie. Mannen og jeg blir stående igjen og undre oss over at vi begge ble satt i en rolle vi ikke hadde.
Vi er ikke vant til at kvinner er gründere. Kun 29% av norske gründere er kvinner.
Vi er ikke vant til at kvinner kan noe om bil. Kun 2% av bilmekanikerne i Norge er kvinner.
Vi anser fortsatt ikke kvinner som like troverdige som menn.
Vi har med andre ord fortsatt en vei å gå.
La oss gå den sammen.
Som ett samfunn. Som ett folk.
Der vi er åpne for å bli kjent og nysgjerrige på hverandre.
